Kapittel 1: Krigen begynner

Ibum al Laharuz
Den kraftige hårete mannen gikk bortover de steinbelagte veiene i Ibum Al Laharauz. Ivad An'Traz var kontreadmiral i den Imperiske flåte, ved flere solverv hadde han styrt flåter ved krigsøya, han hadde kjempet mot Turan ved riksgrensene og tilmed selv ledet sine soldater ved stormingen av guvernørpalasset på Vinøya.
Nå var han på vei mot Rådets hus, et
stort palass ved fjellveggen der hvor rådet satt. Det var dem som styrte hele Imperiet.
12 menn og en stormester, de representerte et rike som strakte seg hundre dager marsjeringer østover, flere forskjellige menneskerkulturer og mange hundre byer.
Hele riket samlet seg for 500 år siden av en ung soldat som samlet de forskjellige hærene til baroner og hertuger og bekjempet de mange forskjellige landene på kontinet.
Denne byen som også var sentrum for det imperiske kulturliv og handelvirksomhet hadde heltens navn, Ibum Al Laharuz.
For nøyaktig 20 dager siden ble han sammen med 48 andre menn som var ledere for de Imperiske styrker, innkalt til hovedstaden for å møtes i råd.
Et krigsråd.
Det kunne bare bety en ting.

An'Traz visste det, tross alt eide han en famillegård i Stea-Provinsen selv, det hadde tatt på. Hadde han ikke vært offiser og tjent sin gullmynter hadde han nok selv måtte bite i gresset.
Flere hundre bønder hadde tatt selvmord de siste månedene. Det var mye bedre det enn at Imperiske soldater tok alt dem eide for å betale gjeld, og hvis ikke det ikke var nok så ville de ta bøndene og selge dem som slaver.
For mange av dem ville det si å tjene som frontsoldat ved krigsøya eller jobbe i gruvene der. Nei, selvmord var for mange eneste utvei.
Da i tillegg slapp famillien å bøte for det og.
Det hele var kalt den store hungersnøden, tørke og uforesett klimaendringer hadde gjort at det hadde blitt få avlinger rundt om i Forbundet.
Folk i storbyene sultet, og de eneste i landet som ble feitere var adelen.
Vanlige menn og kvinner sultet mens folk som aldri hadde jobbet en dag i hele sitt liv tjente seg styrtrike for å selge brøkdeler av sine matlagre til blodpriser.
Ved havnen i byen Thorom hadde det blitt offentlige protester, som utviklet seg til et opprør, soldater blie innkalt og det hele hadde utviklet seg til et blodbad.
An'Traz var den som ledet soldatene. da røyken hadde lagt seg var 300 sivile blitt slaktet ned.
Likevel var det ingen som hadde tatt affære, selv mente han at han skulle aldri ha ledet disse soldatene, han var en sjømann, ikke en landsoldat.
Men Feltherren, en av medlemmene av rådet så ikke forskjell mellom marineoffiserer og hæroffiserer og ofte utnevnte han folk utifra trynefaktor.
Han hatet rådet.
Han hatet dem intenst.
Men dessverre var kjærligheten for landet større, det var hans ansvar å sørge for at enhver innbygger i forbundet kunne sove trygt om natten.

An'Traz var kledd i sin paradeuniform, en skinnende rustning med et halsemblem der det stod hans grad og en grønn kappe som symboliserte bygaren, der han tjenestegjorde akkurat nå.
Han snudde og gikk inn i en ny gate, de mange trehusene var mørke og vinduene var pytntet opp. Rundt neste sving ville de første forbundsvaktene stå ærespatrulje, og slik ville det fortsette helt frem til Rådets hus.
Andre inviterte ville komme paraderende opp hovedgatene med sine hvite hester og sitt følge. Faktisk så han Kommandør Du'Lei komme ridende med nesen så høyt oppe at han ville treffe stjernene. Vanlig folk hadde allerede samlet seg i gaten bak Forbundet æresgarder for å få sett noen av det Imperiske forbund største soldater.
Vanligvis ville de komme fra begynnelsen av paradegaten 2 kilometer lengre nede, så det ville være overraskende når en av de aller viktigste mennene kom snikende ut fra en sidegate.
Han hadde rett.
Den ene vakten som hadde fått den kjedelige jobben å vokte sidegaten sperret øynene opp i et sekund for et uventet syn, men gikk fort tilbake til det vanlige blikket som stirret inn i steinveggen på den andre siden av veien.
Han gikk opp i rett når An'Traz gikk forbi, som svarte raskt. Deretter tok han et dypt sukk og tok skrittene ut på paradegaten.

Synet var helt annerledes.
Langs hele veien opp hadde forbundets bannere blitt hengt opp på husveggene og i en lang rekke stod de blåkledde soldatene i giv akt.
Bak dem jublet vanlige menn og kvinner, noen kledd i fine klær, andre i rene filler, men alle virket som de var like glade.
Sikkert fordi alle som gikk, red eller satt på en vogn gjennom gaten nå representerte håp for landet, et håp om at denne krisen kunne avverges.
Personlig hadde ikke An'Traz like stor tro på dette. Han hadde allerede sendt sin famillie med et Imperisk logistikk skip til soløyene.
Han fortsatte videre bortover til Rådets hus.

Det var her ting ble avgjort, var det et sted Forbundets skjebne ble avgjort var det ved rådets hus. An'Traz hadde vært her før, mange ganger.
Allerede for en del tidsverv siden frekventerte han jevnlig, da som palassvakt, og siden har det blitt hver gang han hadde blitt forfremmet.
Skikken krevde nemlig at hver eneste person måtte møte ved sermonirommet og få utdelt sin rang av feltherren.
At viktige personer som kanskje var og ledet soldater ved krigsøya måtte dra for å motta tittelen var ikke så nøye.
Å ikke komme å motta tittelen var nemlig ansett som et hån mot forbundet og straffet enten med strippelse for all anselse i landet eller dødsstraff.
Ved den store inngangsdøren stod det fire palassvakter og stirret ut mot folkene som kom. De gikk til side og åpnet den store døren som ledet inn i forværelset.
Et stort hvitt rom fullt av stoler og sofaer. Med mange andre dører som ledet til kontorer og haller, imidten av rommet var det en stor rødfarget trapp som førte til andre etasje.
Det var få folk i hovedhallen, det var enten kun vakter eller funksjonærer der. Men han visste hvor han skulle gå. Det var møte i hovedhallen.
Et stort digert rom med plass til over 1000 mennesker.
Det var formet som en sirkel med sitteplassene stablet i høyden. I midten var det et stort bord med tolv plasser, og på siden der det ikke var noen plasser bak var det et podium.
Salen begynte å fylle seg opp.
An'Traz satte seg på sin plass ved den første rekken sammen med andre millitære ledere. Han var trøt, men fortsatt overraskende klar i hodet. Han så at hallen var så og si full, tusen mennesker, alt fra guvernører, handelsmenn og adel til millitære ledere var samlet i salen.
Et av de største oppmøtene noensinne.
Hadde virkelig Stormesteren brukt tvungen innkallelse.
Så kom presenteren inn og stilte seg bak bordet, det var en tykk høy mann kledd i en fin sort arbeidsuniform med en to meter lang sølvfarget stokk. Han stilte seg ved inngangen.
Han banket to ganger i gulvet med den og hele salen begynte å komme til ro. Alle respekterte presentøren.

Da stillheten hadde endelig synket og det hadde gått noen sekunder så presentøren sin mulighet til å begynne. Han skulle introdusere alle 12 medlemmene av rådet og stormesteren.
- Kjære forsamling, RIdder av Mif ordenen, leder av de sivile ordene av Miramar og Storhertug av rådet, sanitærherre Duca'na. -
En tynn gammel mann kledd i hvitt kappe med en hvit stripe som signaliserte hans posisjon kom inn i salen, han snudde seg mot salen og bukket kort før han satte seg enden av bordet.
En tjener som An'Traz ikke hadde lagt merke til før, tok ut stolen for sanitærherren.
Og slik fortsatte det.
En etter en ble de introdusert med alle sine tittler.
Helt til alle tolv stolene som sto tomme var nå okkupert av gamle menn kledd i hvite klær og kapper, den eneste som ikke var introdusert var selve stormesteren.
Alle visste hva som skjedde nå.
Presentøren banket fem ganger i gulvet med staven. Alle i rommet reiste seg.
- Forsamling, valgt av gudene, ledet av Ibum, leder av forbundet, storhertug av Stea provinsen og mester for rådet. Stormesteren. -
I stor stillhet kom Stormesteren inn i rommet. En tynn hvithåret høy mann kledd i mørk drakt med et tynt sølvkjede rundt halsen med forbundets logo festet i enden.
Han så nesten majestetisk ut der han gikk med lange skritt og stilte seg ved podiumet. Bak ham kom to svære menn kledd i grønne ullkledd med et brystvern tredd over. I tillegg hadde de en sort beret på seg, de stilte seg ved inngangen. Det var stormesterens livvakter.
De klappet ikke for han, å være stille, når noen entret et rom, var den største respekten i Forbundets kultur.

Stormesteren, den 34 i rekken sto bak podiet og så på de tolv mennene rundt bordet, han brydde seg ikke om mennene som stirret på dem.
Så begynte den vanlige tradisjonen
Først skulle stormesteren si sin ed.
Deretter skulle han si hva saken handlet om og deretter begynte debatten.
" Fra Stea til Østhavet er...."
An'Tranz lukket øynene og brydde seg ikke mer om hva han sa, han hadde hørt det tusen ganger før og en av de første tingene man lærte seg i det Imperiske forsvar. i tillegg var det andre ting å fokusere på nå.
Stormesteren var ferdig med eden.
Den gamle mannen rettet blikket mot salen.
" Kjære forsamling, vi er samlet den dag i dag for å diskutere vårt problem. Sommeren har vært kortere enn hva vi trodde, og regnet har blitt utelatt.
Avlinger er blitt ødelagt, folkene sulter og går til krig. Dette problemet må løses og det må løses fort. Dere medlemmer i forsamlingen er her for å diskutere Det Imperiske forbund fremtid"
Han stoppet og så på puplikum, en pause for dramatisk effekt.
" Alle fra adelen til millitæret er invitert for å diskutere, og for første gang på fire solverv er hele rådet samlet. Vi skal holde taletid som begynner nå.
Første taler er hans høyhet feltherre Dus Du'ran".
En mann som satt ved enden av bordet reiste seg, en mann som ikke mange i millitæret likte, det lille spisse ansiktet sto i stil med den ujevne kroppsfasongen.
Han var kledd i den tradisjonelle sølvrustningen med kappen med blå, grønn, rød og gul linje som symboliserte de forskjellige grenene i forbundet.
Han stod på podiet og nesten smilte en stygg grimase mot publikum, særlig folk som satt rundt An'Traz.
Noen ville bue, men det var å vise vanære mot Imperiet.
Dus Du'ran snudde seg mot stormesteren som stod på siden av han.
" Stormester, Forsamling, rådet. Det imperiske forbund er sykt" Han stoppet fordi han hørte hviskingen rundt om i salen.
Han nikket til presentøren som dunket i gulvet med stokken sin.
Det ble rolig i salen igjen.
" Vårt folk sulter, vårt rykte i omverden er svekket og folk ser oss som en forfallen nasjon. Det er en dyster situasjon vi er i, noe må gjøres."
Han stoppet for å fukte tungen med et glass vann som var bringt inn.
" Rådene som er gitt inn til rådet er mange, men det er dessverre få av dem som fungerer. det er ikke vits i å drive slavene våe hardere siden det ikke er noe å jobbe med, vi kan ikke forandre været. Handelen er svekket og statskassa er ikke kapabel til å betale for all mat vi må impotere inn.
Folket er utålmodig, derfor har jeg lagt frem inn en plan som skal sørge for at Imperiet vil være den ledene maktfaktor i Krønika gjenom nye femhundre år."
Det var kun en mild klapping.
To tjenere kom inn med et kart festet på noen planker som igjen lå på en slags båre som ble trillet inn.
Feltherren gikk i bort til kartet.
" Her er vårt kjære forbund. På den andre siden av sjøen ligger fristatene, under keiserdømmet Sheraze og lenger sørvest Det mazamurske forbund og Imperiet Ts'naggi. Alle disse landene kan utføre en trussel mot Det Imperiske forbund.
I tillegg har vi Turan direkte sør for oss, våre kriger og konflikter vil fortsette og tappe oss for ressurser hvis de får fortsette"
Allerede nå skjønte An'Traz hvor dette førte,

gode gud, ikke nå igjen.

" Derfor har krigsrådet kommet fram til en plan, vi er nødt til å ta en nødvendig okkupasjon over området til Fristatene".
Nå brøt konversjonene fram, folk snakket med hverandre. De skrek til rådet og noen prøvde å gå opp til podiet, bare for å bli stoppet av rådets ordenssoldater.
Presentøren slo i sølvstaven sin flere ganger, uten at det hjalp i det hele tatt.
Tilslutt måtte det ekstra ordenssoldater inn.
Da de plasserte seg på hver gang rundt de forskjellige plassene. De gikk egenrådig rundt salen og dyttet folk som stod ned på sine plasser.
Tilslutt ble det ro.
Feltherren så på salen og fortsatte.
" Forbundets øyensten og prakt er nettopp våre millitære styrker og vår marine. I tillegg er Fristatene en tynn allianse av små land som ikke kan etablere en millitærstyrke i nærheten av det vi vil sende."
Du'ran gikk bort til kartet over fristatene.
" Her ved kysten ligger noen bystater som ikke har tilhørlighet til noen kongedømmer eller riker. Disse har kun en enkeltståede marine og en bygarde. Disse vil vi overkjøre på maks en dag.
Deretter oppretter vi et brohode og lander mange tropper innover helt til vi møter motstand. Jeg regner med at det vil bli i nærheten av her"
Han pekte på et område like i nærheten av Krystalldalen, Kongedømmet Aronias hovedstad.
"Deretter kan vi ta over krystalldalen. Derfra vil alliansen ryke og vi kan så og si overkjøre fristatene helt frem til Shinobu Sung."
Det var millitærlederne som fulgte mest nøye med, hver eneste trekk ville de analysere og studere. Skulle okkuperingen bli noe ville de unngå for store tap.
An'Tranz visste ikke hva han skulle tro. Han hadde vært i Fristatene engang før. For flere solverv siden.
Da var han på loffen gjenom Kongeriket Dunmar.fikk han et godt overblikk ovr de millitære styrker, og han visste hva de var gode for.
Der Du'ran trodde man kunne vinne kriger på området antall soldater, visste An'Tranz at en god soldat tilsvarte ti vanlige.
Det ville bil et helvete uten like.
Han trakk fram konklusjon. Den fremtidige krigen kunne vinnes, men ikke uten store tap. De måtte kjempe for hvert hus og tapene ville bli mange.
De tråkket rett inn i et inferno.
Han festet blikket mot Du'ran som nå gikk over spørsmåls runden. Han hadde nå en oppgave å overbevise folkene i salen når de skulle stemme.
En fullstendig krigføring trengte støtte fra de fleste med makt i Forbundet. Derfor var en avstemning det viktigste.
Du'ran visste også at hvis han tapte avstemningen ville det føre til en så stor skam at han mest trolig ville trekke seg fra rådet. Mange begikk også selvmord for å opprettholde det lille de hadde av ære igjen.

" Hvordan er forholdet mellom fristatenes nasjoner?" spørsmålet kom fra en ung offiser.
" De har en svært enkel allianse som alle landene utenom Barondømmet Zeres holder, denne alliansen som kalles Versuin alliansen er svært skjør og har vært brukken flere ganger. Sist gang kun for noen solverv siden da under et stammeopprør i det området som kalles gresslettene, sjansen er liten for at det vil bli en felles allianse mot oss, og hvis de etter mye diplomati og forandlinger klarer å føre en felles hær vil det mest trolig være for sent.:" Du'ran trakk pusten og så på publikum igjen.
" Hvordan er den økologiske kulturen i Fristatene?"
Dette spørsmålet kom fra en som lignet en adelperson. An'Traz kjente han ikke igjen, men utifra klærene hans var han fra de østlige delene av Forbundet.
" Fristatene har kanskje den mest fruktbare jorden i hele Krønika. Fra vingårdene øst til kornårene i vest. De lever i fullstendig overflod og selger så og si maten sin til alle mulige steder. Faktisk helt bort til Midgardsunionen, den eneste kjente handelsruten vi kjenner til der."

Slik fortsatte spørsmålene i flere timer.

Det kom til en slutt, da nesten hvert spørsmål hadde blitt besvart, fra hva slags våpen til hva de skulle kalle de okkuperte territoriene.
Det kom til en avstemning.
Du'ran holdt pusten mens presentøren tok fram en diger sølvbolle. på bordet ved scenen. Rpdet hadde trukket seg til siden.
På den andre siden la presentøren en annen sølvbolle. I denne lå det røde og blå krystaller. En etter en skulle en representant gå fram og ta en krystall.
Blå for positiv.
Rød for negativ.
Spørsmålet var enkelt, skulle man gå til en okkupasjonskrig mot Fristatene.
Presentøren gikk frem mot publikum.
" Første rekke!!" sa han med en myndig stemme. De personene på første rekke reiste seg og stilte seg rolig i kø.
An'Traz stilte seg i rekken han og. Det gikk raskt, de fleste hadde allerede oppgitt en mening. Men folk begynte å bli trøtte nå, det var tilfeller der folk hadde klaget på at de hadde tatt feil krystall. Det var mørkt i rommet så følelsen av natt og dag var ikke tilstede så mange var forvirret.
Han begynte å nærme seg urnen.
Det spilte ingen rolle, han hadde allerede bestemt seg.
Da han tok skrittet opp på scenen og tok hånden nedi bollen, han fant en rød krystall og tok et jernfast grep rundt den.
Han møtte øynene til Du'ran som var ganske nervøs nå. Det var ikke lov å feste blikket nedi urnen, han tok hånden nedi avstemningurnen og slapp tak i krystallen.
Han gikk og satte seg ned, vel vitende at han hadde valgt riktig.
Så gikk andre rekke
Tredje rekke
Fjerde.
Slik fortsatte det.

Den siste som stemte en god stund senere var rådet selv, de var ikke noe å gjøre styr på, med dem gikk det raddig og alle var glade da Stormesteren tok hånden nedi bollen og slapp krystallen.
Presentøren tok bollen og satte den på et annet bord.
Han tok frem hånden og mumlet noe mens han lukket øynene.
Det var en ufarlig form for essens som ble brukt. En måte å skille steinene på . Først begynte bordet å skjelve litt, så begynte krystallene å bevege seg, de røde til den enne siden og de blå til den andre.
Deretter begynte opptellingen.
Det gikk raskt.
Presentøren så raskt resultatet.

Deretter gikk han mot rådet og stormesteren som igjen satt ved bordet. Han hvisket resultatet inn i øret
på mesteren.
Stormesteren gikk på podiet.
" Ærede forsamling, vår kongress og råd har talt, Fra denne dag av er vi i krig med fristatene"
Det brøt ut jubel for de som støttet forslaget og Du'ran smilte bredt. For An'Traz var det som en mørkets dag.
Nå var det ingen vei tilbake. For selv om en forsamling kunne stemme over når man skulle gå i krig var det rådet selv som bestemte når man skulle slutte den.
Krigen på Krigsøya hadde allerede foregått i en årrekke og offisielt var det fortsatt krig der, selv om det i realiteten var nå en slags våpenhvile.
An'Traz bannet høyt, det som ville foregå nå var at alle sivile ville sverge en ed på Teralen, en talisman som på en eller annen merkelig måte gjorde at man ville enten dø, få store smerter eller gå i en transe hvis de fortalte til noen utenfor salen om den nye beslutningen. Kun stormesteren kunne bryte båndet og la folk fortelle om det. De sivile forlot salen, glade og sultne, mens soldater og offiserer ville være igjen for å bli tildelt stillinger i henhold til den nye krigen.
Det skulle utnevnes en krigsherre, lederen for væpnede styrker under en krig, så ville det være en marinemester, en feltmester, en kavalerimester og en essens mester.
De skulle igjen velge sine adjutanter og kapteiner.
Det skulle også tildeles eventuelle garrisonledere, det vil si menn som skal styre soldater ved okkuperte byer.
Det ville ta sin tid, nei han måtte være her en god stund til.
Han forbannet Du'ran som ville sende så mange menn i døden. An'Traz visste at det fantes andre måter å løse denne krisen på.